Dommergjerningen fra mitt ståsted
Foruten å være assistenttrener for vårt elitelag, så er Erlend Aam fortsatt svært engasjert rundt dommerutvikling og spilleregler i Norge.
I siste nummeret av Håndballmagasinet har han skrevet en artikkel om dommergjerningen som av plassproblemer måtte redigeres noe ned.
Nedenfor gjengis artikkelen i sin helhet.
Mange har meninger om dommeren og der spilles knapt en kamp uten at noen ytrer sine meninger om dommernes prestasjoner. Det kan være berettiget ris & ros, eller fullstendig uberettiget ris & ros. Ingen eier fasiten og de fleste er villig til å være enige om at dommerne ofte har en utfordrende oppgave.
Et langt håndball liv har gitt meg muligheten til å virke som både trener, spiller, dommer og observatør på de fleste nivåer i Norsk håndball. Det har gitt meg nyttig rolleforståelse og erfaring fra alle sider i håndballkampen.
Dommerrollen endrer seg også fra barnehåndballen via ungdomshåndballen til seniorhåndballen. Fra å være en veileder i spillet som bidrar til at barna får utvikle tekniske/taktiske ferdigheter gjennom spillsituasjonen, til å ivareta elitespilleren sikkerhet gjennom å regulere den fysiske kontakten som tillates. Når det drar seg til i de tøffeste kampene i Postenligaen, så er spillerne helt avhengig av at dommerne bidrar til å håndheve spillereglene på en slik måte at spillerne ikke utsettes for stor fare gjennom taklinger på spiller i luften, i stor fart eller bakfra.
Selv om de fleste av oss ikke tenker over det, så er det faktisk de samme spillereglene som gjelder i J13 og i NM finalen. Det stiller ganske store krav til hvordan dommerne anvender reglene og det forventes at dommerne gjør dette på en måte som harmoniserer med spillernes forutsetninger. For å klare dette trenger vi dommere med erfaring og som har gått gradene opp gjennom de ulike nivåene i Norsk håndball. Håndballdømming er erfaringsidrett, man kan ikke komme fra skogen og rett inn i Postenligaen.
Erfaring og spilleforståelse er ikke noe en bare «har», men det er noe man tilegner seg. Noen raskere og mer enn andre, men like fullt er det noe man lærer gjennom opplevelser, diskusjoner og praktisk øving. Egentlig på samme måte som for spillere, som dag etter dag terper på spillsituasjoner hvor de settes overfor valg i forhold til motstanders forsvar og forsvarsspillere i høyere og høyere tempo.
Hva er i så fall en god dommer? Interessant spørsmål, særlig siden du ofte får ulikt svar etter hvem du spør. Vanlige svar kan være: En dommer som er rettferdig. En dommer som dømmer rett. En dommer som er flink å kommunisere, osv. En felles forventning er ofte at det dømmes likt i begge ender av banen, slik at tilsynelatende like situasjoner gis lik vurdering. I tillegg forventer vi at dommeren skal kunne spillereglene og anvende disse på en slik måte at mine spillere ikke utsettes for unødig fare. I det ligger det at jeg må akseptere at heller ikke motstander utsettes for fare. Dessuten så håper vi alle at det beste laget i kampen vinner, uten at «uriktige» dommeravgjørelser blir avgjørende på slutten av kampene.
Jeg har enorm respekt for mine trenerkollegaer og vet at de alle bruker mange timer hver eneste dag på å utvikle spillere til å skape gode resultater som lag. Jeg har i utgangspunktet også stor respekt for dommerne og har ganske stor toleranse for at der kommer avgjørelser jeg er uenig i. Jeg innser at mine spillere gjør en og annen feil i løpet av kampen, og har forståelse for at dommerne kan gjøre «feil» i marginale situasjoner. Håndballkamper preges av feil og de som gjør færrest vinner. Det er veldig sjeldent jeg med hånden på hjerte kan si at kampen ble tapt utelukkende på grunn av dommerfeil. Kanskje aldri? Jeg husker ikke dårlig dømming lenge og det er ofte at eget dårlig spill forsterker opplevelsen av dommerne ikke var gode. Derimot husker jeg dårlig oppførsel MYE lenger enn dårlig dømming. Kombinasjonen av dårlig oppførsel og dårlig dømming, lagres for alltid.
Dommerne har virkemidler i monn til å få spillere og trenere til å tilpasse seg de rammene som er lagt i kampen. Tydelig kampledelse gir klare signaler om hvor grensen går og bryter vi disse er vi forberedt på å bli straffet gjennom progressiv bestrafning (advarsel, utvisning osv.). Det er en del av spillet og noe vi kan forholde oss til. At enkelte dommere, på alle nivåer, velger å oppføre seg dårlig i tillegg, er utenfor min toleranse. Det er dårlig ledelse om du som dommer må ty til misbruk av din posisjon ved å verbalt måtte «sette folk på plass» gjennom ydmykelser, belæring eller et kroppsspråk som gjør at du hever deg over de andre aktørene. Mister man besinnelsen som dommer så blir man taperen uansett og du får en lang og tung dommerkarriere med et rufsete rykte. Husk at du som dommere får rett uansett, uavhengig av om du har rett eller ei. Spillere og treneres spontane reaksjoner på en avgjørelse skal selvsagt holdes innenfor det akseptable, men ha i tankene at det kan tenkes at vi kan ha rett og at reaksjonen derfor kan være berettiget.
Med trenererfaring fra alle nivåer, så er jeg ganske sikker på at man som oftest får de dommerne man fortjener. Heldigvis. Spiller man håndball på nivå 5, så får man dommere fra nivå 4–5. Det er selvsagt fristende å tenke at man helst skulle hatt de beste dommerne uansett, men min erfaring er at dommere som dømmer vesentlig lavere enn vanlig, ofte dømmer vesentlig dårligere enn vanlig. Delvis fordi man ikke er tilstrekkelig konsentrert, men kanskje mest fordi man ikke er vant til kamper på dette nivået. Det gis åpenbart frikast noe «enklere» i kvinner 6 divisjon enn i 1. divisjon, og grensen for angriperfeil er åpenbart annerledes. Naturlig og korrekt. Husk det med spillernes forutsetninger…. og reglene deretter. Selv vil jeg svært gjerne ha ivrige og ydmyke dommere, uansett nivå på kampen, som jobber aktivt for å gjøre sitt aller beste, hver gang. Det verste jeg får, er dommere som anser kampen for å være «under deres verdighet» og viser det med hele sitt kroppsspråk i 2 x 30 min. Det preger min innstilling til dommerne og trolig også dommernes prestasjon i kampen.
Hva utfordrer oss framover? Spillet har definitivt endret seg de siste 15 årene og særlig har tempoet blitt høyere. Vi får tro at det delvis skyldes høyere treningsmengder på flere spillere over lengre tid fra yngre alder, og gjennom en generell utvikling av taktiske elementer i spillet. Spillereglene tilpasses også spillet fortløpende og åpner for høyere tempo gjennom hurtige avkast og en mer krevende vurdering av passivt spill. Bedre fysikk, utvikling av spesialister i forsvar og bedre linjespill har også gitt endringer i måten det spilles håndball på.
Jeg tror framtidens dommer i utgangspunktet trenger bakgrunn som spiller/trener for å tilegne seg god nok håndballerfaring (spilleforståelse) og jeg tror de fysiske kravene vil bli skjerpet. Håndballen går langt hurtigere og antall ballkontroller har hatt jevn økning, dette stiller større krav til dommernes evne til konsentrasjon og bevegelighet. Dernest tror jeg kommunikasjon og lederegenskaper vil bli avgjørende for dem med ønske om å bli best. Dette har vært undervurdert i opplæringen og vil måtte vektlegges sterkere for de kommende generasjoner av dommere.
Jeg skulle ønske at vi fra trenersiden bidro mer aktivt i fora og diskusjoner med dommerne og dommernes ansvarlige om håndballens utvikling og hvilken retning vi ønsker at håndballen i Norge skal ta. Det er IKKE dommernes ansvar alene å se til at den fysiske håndballen ikke dreper enhver form for teknisk utvikling. Man må ikke være 210 cm høy og veie 120 kg for å spille håndball, eller for å overleve på håndballbanen. Det må være i alles interesse at vår idrett beskyttes fra å bli slik. Håndball må være tilgjengelig for alle og det må være mulig å kunne utnytte at man er liten og nett gjennom hurtighet og teknikk. Da må vi også kunne i fellesskap bli enige om virkemidler gjennom regelverk og anvendelse som slår ned på fysisk tøft spill, slik at dårlig fotarbeid ikke kan kompenseres med store biceps. Man må gjerne spille offensivt forsvar, men da må beina gå raskere enn armene for å si det litt billedlig. Likedan med linjespill, sperrer er en betydelig del av spillet, men det må være tekniske krav og ikke minst krav til timing. Dårlig timing kan ikke kompenseres med bred beinstilling eller holding i trøyen. Slike elementer er viktige for utviklingen av både dommere, spillere og ikke minst sporten vår.
Bruk av teknologi kan hjelpe dommerne (og lagene) til å redusere antall feil og sikre at sanksjoner ol blir gitt når det fortjenes. I dag bruker våre fremste dommerpar headset for å ha bedre kommunikasjon internt i paret og det er ikke utenkelig at det kan komme sensorer som hjelper til med å fastslå om en ball er inne/ute slik som ishockey bruker. Men jeg har ingen tro på at teknologi skal kunne erstatte dommeren og det menneskelige som ligger dommernes avgjørelse basert på hva han eller hun oppfatter. Jeg tror ingen av oss ønsker en teknologi hvor det blinker i lamper hver gang det begås en feil av en spiller med eller uten ball (f.eks. trå på målfeltlinjen). Vi forventer, og ønsker, at dommeren griper inn når feil har betydning for kampen og spillesituasjonen. Denne vurderingen skaper jo dynamikken i kampen og spillet, gir grobunn for uenighet og marked for muligheter, og åpner for alt det vi finner spennende med idretten vår Håndball.
Lykke til i sesongen
Erlend Aam