Ruudaldos – 1st edition

Gulldrømmen

Norge plukket med seg nok en sølvmedalje i et verdensmesterskap og de siste års prestasjoner har gjort oss stolte. Stolte over å få lov til å dele opplevelser sammen med en gjeng som ofrer det lille ekstra for å bli best. Og ikke minst deler så mye av seg selv at du til stadighet føler at du får være med i den innerste sirkelen (selv om vi egentlig er langt unna). Det snakkes om at vi allerede har blitt bortskjemte og for noen så stemmer sikkert dette. Hvilken fryd det ville vært om hele Norges befolkning hadde blitt bortskjemte på bakgrunn av resultatene til det norske herrelandslaget i håndball; det betyr nemlig at vi har blitt jævlig gode. Og det er deilig å være best. Håper at vi også i Bergen klarer å gjøre bergenserne bortskjemte på bakgrunn av det lokale topplaget i håndball på herresiden. Vi skal virkelig utfordre oss selv til å ta de stegene, men frem til det trenger vi støtte. Og «støtte» er ikke høflig applaus; det er følelser. I alle retninger.

Poengsystem

På en nettverkssamling med andre nordiske trenere denne uken, så var det en svensk turntrener som åpnet mine øyne litt ekstra. Han hadde et innlegg om frafallet i turn i Sverige. En ting de diskuterte var blant annet poengsystemet i turn. Der tar de alltid utgangspunkt i «verdens beste» før konkurransen starter. Du har aldri mulighet til å overbevise. Det handler egentlig om å være minst dårlig. For hver feil du gjør, så blir du fratatt poeng. Du klatrer aldri opp mot den beste. Du klamrer deg bare fast for å rykke ned. Det fikk meg til å tenke på hva noen dyktige trenere i Region Nord sa til meg for noen måneder siden. Vi ser nesten alltid på hva de unge utøverne kan bli bedre på. Det er ofte vanskeligere å se hva de faktisk er gode på. Fokuset blir veldig ofte negativt ladet.

Islandske trenere 

Hvorfor eier islendingene, sammen med spanjolene, den internasjonale håndballtrenerverdenen? I Spania bor det hvertfall noen millioner mennesker. På Island bor det 350K. Og jeg tror ikke det er slik at alle disse driver med håndball. Jeg har en teori selv. Jeg har en teori om at de er fryktelig flinke til å fremsnakke hverandre. De gir andre et inntrykk av at alle andre islendinger ville vært et scoop for en hver klubb. I slike tilfeller tar jeg meg selv å nesten alltid slenge på et; «men,». Jeg legger liksom ikke mitt eget hode på stubben. Vet ikke dette er en paragraf som sogner under Janteloven. Men aller mest er jeg sikkert redd for at det å skryte andre opp i skyene kan ta fra meg egne sjanser. Under én måned til jeg er 30, da skal jeg bli litt islandsk…