Den skal tidlig krøkes…..
Det handler om rekruttering og kanskje ser vi denne lille krabaten på elitelaget til FyllingenBergen i 2028?
Elisabeth de Lange Gjesdal, som allerede er hovedtrener og assistenttrener for flere aldersbestemte lag i Fyllingen Håndball, har på eget initiativ startet opp håndballtrening for gutter på fire og fem år. De gleder seg stort til å begynne med håndball J
Elisabeth selv har drevet med organisert idrett fra seksårsalderen. Alt fra tennis, friidrett, fotball, basketball osv. Startet med håndball som niåring, og har spilt eliteserie for Tertnes. Har tidligere trent yngre lag i Tertnes (tenåringer). Trener nå gutter 2006 og jenter 2004 i Fyllingen. Er også spillerutvikler for regionen, for spisset gruppe (Hordaland, Sogn og Fjordane) g2000.)
Elisabeth sier dette om å få plass disse guttene:
Jeg har jobbet for å få treningstid, og med god hjelp fra Fyllingen-formann Tom Engelsen er det endelig i orden! Tolv gutter er klare, det uten at jeg har «lyst det ut» noe sted. Dette har kun gått via jungeltelegrafen, så interessen har vært stor. Jeg vil se litt hvordan gruppen er før jeg eventuelt oppretter flere plasser.
Hvorfor begynne så tidlig?
Fordi jeg vil gi et tilbud til gutter i en alder der det ikke er stort annet å ta seg til. Mens jentene går på dans og annet, så er det ikke like mange gutter som er i organisert aktivitet i denne alderen. Og det er jo litt rart. Er det ikke? Jeg mener, ingen er jo tøffere enn de største gutta i barnehagen? Så hvorfor vente til de plutselig er minst på skolen? Når lekser, SFO og annet slår mot dem – og alt er nytt? Det er heller ingen hemmelighet at en del klubber har slitt med rekrutteringen på guttesiden. Fotballen «tar mange». Jeg er helt enig i at fotball er knall. Det skal min sønn også få spille. Men han skal få gjøre begge deler. Akkurat som storebroren som jeg også trener. G2006 i Fyllingen teller 18 gutter. De fleste av disse åtteåringene spiller fotball også. Jeg har stor tro på allsidighet, og på at godt samarbeid mellom idretter er den beste løsningen. Så kan guttene selv ta valget om hva de vil fortsette med en gang langt inn i fremtiden. Når det ikke lenger lar seg gjøre å drive med begge deler. Da vil de mest sannsynlig velge det de mestrer best, da vi vet mestring gir økt trivsel. De vil ikke velge det «alle andre» gjør, eller den aktiviteten mor og far helst ser at de velger. Og uavhengig av hva de fortsetter med, så har de forhåpentlig mange gode opplevelser med seg i bagasjen. Fra begge deler.
Hva håper du at dette opplegget vil gjøre for rekrutteringen?
Målet mitt med dette prosjektet helt konkret er at de som er født i 2009 går rett inn i Framohallen neste år – og fortsetter med minihåndball der. De teller åtte, og gjør jeg jobben min – vil de fleste ønske å fortsette. Dermed vet vi at klubben får et G2009-kull. Har man en liten stabil gruppe med spillere er det dessuten mye enklere å få med flere. Det er dessuten mange gode treneremner i foreldregruppen, så jeg er helt sikker på at det vil ordne seg på det området også. De som er født i 2010 beholder jeg i gymsalen på Ortun et år til. Jeg tenker å samle flere gutter i samme årsklasse – og så tar jeg hele gjengen med meg til Fyllingen året etter det igjen. Når de begynner på skolen. I denne årsklassen er forresten både sønnen til tidligere Bjørnar-spiller Nina Hølland med, samt sønnen til FyllingenBergen-spiller Andreas Gjeitrem. Det er jo litt gøy. Forhåpentlig lykkes jeg med planen min.
Hvordan klarer man å holde på dem?
Jeg hadde kun tre gutter født i 2006 da jeg begynte å trene dem. Nå er vi 18. Det har vi vært lenge. Også gutter 2004 har en stor gruppe og engasjerte trenere. Og det er ikke fordi jeg eller de er spesielt fantastisk. Det er fordi vi bare har gjort en liten jobb. Vi har ikke sittet og ventet på dem, men aktivt fortalt i nærmiljøet og på fotballen og andre aktiviteter at håndball er dritgøy! Så er fokuset mitt hele tiden å gi et godt opplegg, og å være god på kommunikasjon med foreldre. Ingen slutter med en aktivitet som er bra! J
FyllingenBergen ønsker Elisabeth lykke til og vi gleder oss til å se de igjen.