Ruudaldos – 11th edition

Foreldremesterskap

 De siste ukene har jeg vært på en aldri så liten turné. En turné i foreldremesterskap. Det er slik det føles. En følelse av at jeg er usikker på hvem det betyr mest for. Og hva som egentlig betyr noe. Jeg har tidligere skrevet om drømmer. Alle har nok noen drømmer. Jeg vil tro det. Jeg lurer egentlig mer på når drømmene tar slutt. Tar de noen gang slutt. Jeg har vært på turné. Der har jeg sett mengder av foreldre med drømmer. Og med ambisjoner. På vegne av barnet sitt. Noen ganger ser det ut til at barn og foreldre er på bølgelengde hva angår ambisjoner. Andre ganger ikke. Jeg vil likevel tørre å påstå at det er tilfeldig. Jeg stiller spørsmålstegn rundt hvor reflektert foreldre er på å speile barnas ambisjoner og være en støttespiller utfra barnas drømmer. For det er det foreldre er; støttespillere. De er ikke trenere. De er ikke utøvere. De er støttespillere.

Skuffelse

Sist fredag tok hverdagen meg. Jeg holdt ut i 10 uker før den første smellen kom. Bloggen havnet i andre rekke. Utvilsomt utilgivelig. Når jeg innså det utpå lørdag formiddag, var det som å se trofeet glippe. Rett foran øynene mine. Statutten du får når du vinner Vixen. Det der Influencer greia. Likevel var det en annen følelse som gnagde meg resten av den dagen. Ja, egentlig helt siden den gang. En enorm skuffelse. En slik skuffelse som sitter skikkelig dypt inne i hjerterota. Ikke over meg selv. Langt derifra vil jeg egentlig si. Men en enorm skuffelse over at ingen andre ble skuffa. At jeg ikke ble nedøst av kommentarer på hvor ubrukelig jeg var. Det er trist at bloggen ikke betyr mer. Men det er ikke meg det er noe galt med, det må være alle dere andre…

Luktesans

Jeg lukter sagmugg. Jeg lukter svette. Jeg lukter tårer. Jeg lukter klister. Jeg lukter røyk. Jeg lukter vafler. Jeg lukter krutt. Jeg lukter blod. Jeg lukter finale. Jeg lukter gull. Jeg lukter Europa. Jeg skjelver når jeg skriver. Jeg har så ekstremt lyst. Lyst til å være best.