@tletens trickskudd

Stig Nygård er tilbake med sin spalte som har fått navnet @tletens trickskudd. Her får du også svaret på hvorfor det ble nettopp, atleten.

Hvem er så denne @tleten? Det var visst noen som reagerte på mitt alter ego. Kanskje ikke alle ser på meg som noen stor atlet. Da er det kanskje på sin plass med en liten oppklaring.

For jeg skal innrømme at jeg aldri har vært noen stor milsluker. Jeg har alltid trivdes best i komfortsonen, og der har jeg aldri vært med løpesko på.

I Norrøna hadde jeg Oddvar Jakobsen som trener. En verbal mitraljøse, som det ganske enkelt var umulig å målbinde.

Jeg hadde aldri noe mål om å være først på 3000 meter eller være den som løp lengst på beeptest. Det hadde jeg uansett ingen mulighet til, for vi hadde et par karer i stallen som gladelig hadde løpt ultramaraton om de fikk sjansen.

Nei, mitt eneste mål var ikke å være sist. Da kunne jeg ligge i grønn sone hele tiden, og gi meg uten å kjenne på for stort ubehag. Når en eller to røk ut på beeptest, så forsvant jeg ut. Hadde jeg en mann eller to bak meg i 3000-meterfeltet, så lå jeg der og kontrollerte. 

Jeg tror Oddvar gjennomskuet meg, for ironien var påtakelig. Og vi hadde en god tone. Han «mobbet» meg, men jeg kunne ta igjen.

Så kom desentraliseringen av Olympiatoppen. Suksessprosjektet til Norges Idrettsforbund skulle spre sine vinger fra hovedstaden og utover i landet. I Bergen ble «Vestlandstoppen» født.

Som byens eneste eliteserielag i håndball for herrer, så ble selvsagt Norrøna en del av dette.

For at vi som var utøvere skulle ha tilgang til de fasiliteter som «Vestlandstoppen» disponerte, så fikk vi flotte laminerte kort, hvor det stod «Vestlandstoppen, senter for toppidrett på Vestlandet. Navnet vårt og utøver under».

Dermed kunne jeg gå til Oddvar og legge på bordet at jeg hadde det skriftlig at jeg var toppidrettsutøver. Hvorpå han repliserte med «atleten fra nordre bydel. Norges dårligst trente toppidrettsutøver». Dermed var begrepet født, og det ble hengende ved meg i noen år. Så nå tenkte jeg at det var på tide å børste støv av det.

Jeg var på ingen måte dårlig trent, men jeg manglet evnen til å presse meg til det ytterste. Jeg trivdes best når jeg hadde det fint. Og jeg var ikke den eneste.

For alle som har levd noen år i håndballen, så har Henning Hauge legendestatus.

«Mannen som kroppen hans ikke vet at den ikke er skapt for håndball», sa min onkel en gang om ham.

For Henning var alt annet enn en atlet, og en kunne tro at han ikke hadde et helt bein i kroppen. At alt var ledd. For han kunne bøye seg i alle mulige og umulige stillinger og få ballen i mål. Han var rett og slett en målmaskin, med et skuddregister mange kunne misunne ham. Han tok «kringleskuddet» til et helt nytt nivå, og underarmskuddene hans var nærmest umulig å vite hvor kom i målet.

Men Henning trivdes også best i komfortsonen. «Happy Henning, happy coach».

En sommer ble Henning sendt på diett og ble underlagt et knalltøft treningsregime. Henning var disiplinert og fulgte planen til punkt og prikke. For nå skulle han bli topptrent og ta steget ytterligere karrieremessig.

Problemet var bare at Henning ikke trivdes. Humøret var borte, og det samme var spillegleden. Han var kanskje bedre trent enn noen gang, men han scoret ikke mål. Han var en skygge av seg selv på banen.

Til slutt ga Oddvar ham beskjed om å komme seg hjem og spise en «grandis», og komme seg på bingo dagen etter. Derfra og ut sesongen var Henning strålende. Smilet var tilbake og han var igjen alle eliteseriemålvakters største mareritt.

Henning er nok ikke unik i så måte. Jeg tror vi har en del spillere som kommer i den kategorien. Morten Nergaard er en annen jeg har inntrykk av at presterte bedre når han var fornøyd med livet og hadde en liten «trivselmage». Felles for dem begge var også at de aldri fikk en skikkelig mulighet på landslaget, selv om de dominerte den hjemlige serien i en årrekke. Jeg er ganske sikker på at det er flere av dem. Danmarks landslagssjef Nikolaj Jacobsen hadde neppe spilt over 150 landskamper dersom han hadde vært norsk.

For øvrig møttes Henning og Nikolaj da Henning fikk sin landslagsdebut. Og ryktene vil ha det til at en lett korpulent dansk venstreving dro til med en finte som lurte Henning så veldig at han tråkket over. Han kom i hvert fall hjem fra landskampen med bandasje på ankelen.

Som trener har jeg lært litt av slike opplevelser. For det dummeste og mest urettferdige du kan gjøre mot en spillergruppe er å behandle alle likt. For alle er ikke like.

Knallharde fysiske krav kan noen ganger virke mot sin hensikt. Som med Henning så kan det være at noen spillere må strykes litt med hårene heller enn å presse dem hardt. Ikke alle passer inn i «toppidrettsformen». Selv blant tøffe mannfolk er det noen som trenger omsorg og som kan prates gode, mens andre trenger klare rammer og krav til disiplin.

Totalt anarki kan det selvsagt ikke være. Et visst minstekrav til fysisk form må man ha, men alle er ikke skapt for å løpe under 10 minutter på 3000 meter. Noen er rett og slett bare veldig gode til å score mål. Henning hadde aldri blitt skytterkonge i 2000/01-sesongen hvis han hadde vært i sitt livs beste form.