Ruudaldos – 4th edition

Fornyelse

Torsdag åpnet VM på ski i Seefeld med sprintdistansen i langrenn for kvinner og menn. Jeg er rimelig historieløs i ski, men mener å forstå at sprinten er en av de aller nyeste øvelsene i langrenn. I tillegg har vel skiathlonerstattet den gamle jaktstarten og sprinten har lagt på en duo-øvelse som minner meg om en god gammeldags intervalltrening. Det har vært kritikk mot å legge på et par fartshumper og en liten fortauskant i sprintene i Tour de Ski. Hvor viktig er det å fornye idretten egentlig? Både langrenn, men også andre idretter. Fotballen har lagt på flere dommere og bruk av video, men det er ennå ikke innført effektiv spilletid. Håndballen har prøvd seg med «7 mot 6», fordi det ikke er pent med vest. Men hva skal svømminga gjøre? Kanskje kan vi kombinere tre meter sviktstup og 200 meter rygg. Kultur og identitet står sentralt i all idrett. Historie er utrolig viktig. Spørsmålet er hva vi gjør når det ikke fenger lenger…

Kultur

I norsk idrett er det viktig å bygge en lagkultur. Det er viktig å skape et godt miljø som skal gi alle en mulighet til å få det beste ut av seg selv. Noe som til slutt skal føre til at laget presterer så godt som overhodet mulig. Men hvor mye energi skal vi legge i å bygge denne kulturen og dette miljøet? En kollega sendte meg her om dagen en video av en trener som snakker om akkurat dette. Han fikk stadig vekk tilbakemeldinger om å skape en arena hvor alle skulle være glade for at resultatene skulle bli best mulig. Det skulle brukes mye energi på å legge til rette for et perfekt miljø og at dette lå til grunn for de beste prestasjonene. Både individuelt og som lag. Men hvor mye av tiden har du det perfekt? Han mente at dette maksimalt var 30% av tiden. Så hva gjør du da i resterende 70%? Innfinner deg med at du ikke har det perfekt og at det er årsaken til at prestasjonen ikke er god? Han mener at du som proff blir betalt for å gjøre en jobb. Den jobben er idretten. På samme måte som en brannmann må gjøre sitt ytterste for å slukke brann og redde liv. Det må han/hun gjøre selv om livet ikke er perfekt der og da. Jeg er veldig for bygging av kultur og miljø, men hans tanker fascinerte meg. Kravet for hvordan du bidrar inn i den jobben er kanskje større jo proffere du er.

Håndballskole

Vinterferie. Høstferie. Sommerferie. Juleferie. Eventyrlige muligheter for alle som vil å skaffe seg noen ekstra tusenlapper i kassa. Hva er egentlig en slik håndballskole? Eller en fotballskole for den saks skyld. Det er en mulighet til å få inspirasjon for å bli en bedre utøver. Eller kanskje skaffe seg noen nye bekjentskaper og venner. Eller kanskje bare folkehelse i form av fysisk aktivitet. Men det er også en barnevakt. Foreldre slipper å ta seg fri fra jobb. Det er også en gullgruve for arrangør. Det finnes utvilsomt et ikke ubetydelig overskudd for arrangør. Så hva veier tyngst? For begge parter. Er det viktig for foreldre at barna får et sportslig og sosialt utbytte eller er det kanskje viktigere at noen kan passe ungene mens de selv er på jobb. Og hva veier tyngst for arrangør? Er det å inspirere, veilede, lære, hjelpe, motivere barna eller er det å sørge for å minimalisere utgiftene for å gjøre overskuddet størst mulig? Her tror jeg, eller jeg vet, at flere kan tenke seg godt om hva de ønsker. For uansett motivasjon for både foresatte og arrangør, så finnes tilbudet der ute allerede. Det skal være noe for absolutt alle.