Dagens kamp var et oppgjør Bergen Håndball ble tydelig sett på som favoritt, men selv med favorittstemplet så skulle kampen vise seg å ende som mange ganger før i år, med et tap.

Per nå gjør det vondt for undertegnede å lage et kampreferat etter Bergen-Fjellhammer. For dagens kamp endte som mange andre ganger før i år, et bittert tap etter en lovende start.

Mange så nok for seg (ja, meg der i blant) at kampen skulle bli en «walk in the park» etter den voldsomme gode starten for hjemmelaget Bergen. For i en målrik inngang på kampen så ledet Bergen Håndball 7-2 med fult kontroll på oppgjøret. Selv om en allerede så tegn til at det slettes ikke ville bli årsbeste for Bergen, så var det tydelig at gutta våre følte på komforten ledelsen brakte med seg.

Om dette har vært den avgjørende faktoren for at Bergen Håndball har rotet bort ledelsen i tidligere kamper er vanskelige å peke på, men i dag er det uten tvil tilfellet.

For Fjellhammer kom raskt tilbake igjen i oppgjøret i en målfattig periode for våre gutter. Etter hvert så skulle den gode starten ta en brå slutt og gjestene kom nærmere og nærmere en utligning enn Bergen kom mål. Men når man begynte å høylytt og stille spørsmål i fra sofaen hjemme til hva gutta holdt på med så skrudde Jens Dolberg og co på «on» knappen igjen og stanga inn flere kasser til en ny komfortabel ledelse.

Dansken var for øvrig svært god i dag og hadde tidlig 5/5 mål og uttrykket virkelig tegn til å være tent.

Men Fjellhammer bestemte seg for å gjøre som tidligere i omgangen og svare på tiltale. Til pause var stillingen 12-11 til hjemmelaget. Et resultatet som kanskje antydet godt forsvarsspill eller ineffektivitet foran motstanderen sitt mål. I praksis var nok tekniske feil den avgjørende faktoren for stillingsresultatet.

Når vi først nevne dette kjente problemet som har så mange navn: «tekniske feil» eller «angrepsfeil» som det også heter så pent (dersom du liker å pynte på det), så var det nok nye standarder selv for Guinness rekordbok når det kom til antallet til nettopp dette i kveld.

For i 2. omgang så var ordet jeg fra nå av ikke tørr å nevne lengre selve definisjonen på kollapsen i Framohallen. Gang på gang så ble det bare rot i ankomst og i angrep. I andre enden så hadde Fjellhammer løst sine problemer med å (A) spille ballen til Sondre Gjerdalen som tidvis ikke kunne gjøre annet enn å sitte ballen bak Tord Vårdal nede på høyre flanken, eller (B) gi ballen til Mitrovic på 10 meter som fort satte 3-4 mål helt, helt oppe i vinkelen. Skuffelsen var deretter stor når Bergen gjennom så og si hele omgangen aldri klarte å få styre på å spille med hverandre. Allikevel, vi klarte å holde oss inne i kampen helt til det 50ende minutt – da sa det stopp.

For ved 50 minutter skiftet (ja du leste 10 minutter før slutt igjen ja) så gikk gjestene opp i føringen og all luft gikk ut av ballongen til våre gutter.

Fremover var det svært stillestående og naturligvis også med et stort antall dårlige valg så fant hovedtrener Fredrik Ruud frem timeout kortet i et desperate forsøk på å få litt «helvetes tempo fremover». Da var det allerede for seint, for Fjellhammer hadde anskaffet seg en 4 målsledelse og gjenstående minutter var av samme antall.

Så kom kryssende som kom troen på at dette kanskje kunne gå allikevel. Tempoet var tilbake… i et angrep. Viljen var dog høyere til å yte ettersom at panikken for å tape kvartfinalen var blitt større. Men i de 4 siste minuttene så holdt gjestene hode kaldt og vant tilslutt 26-30 i Framohallen og kollapsen var et faktum.

Undertegnede går langt i å mene en ting etter denne kampen. I dag var det ikke Fjellhammer som var gode, det var Bergen som var dårlige… Dessverre.